Anekdote om Oslo Domkirke (1859)

Som gjengitt i vår 175 års jubileumsbok på side 30, skrevet av Ole Christian Olsen Nauen.

Storklokka i Oslo Domkirke på 1,6 tonn, tone D, har en spesiell historie.

Metallet i denne klokken skriver seg fra Hellig Trefoldighetskirkens klokker som brant ned i 1686. Inskripsjonen som klokken fikk ved en senere omstøping gir hovedtrekkene i denne saga:

"Jeg først meg høre lod i Stadens første kirke Som av den Hellige Treenighed var kaldt - 1639.
Men der en Ildebrand forbød mig der at virke - 1686.
Jeg strax fornyet blev til forrige Gestalt - 1687.
Og i Vor Frelsers nyopbygte Kirke siden 1699.
Betjente Stadens Folk til jeg omsider brast - 1763.
Ved egne Midler der omstøbtes, at mens Tiden Omvexler maa til Guds Ære blive fast."

I 1835 brast storklokken påny, men ble i omstøpt og noe forstørret skikkelse tatt i bruk igjen samme år. Den uheldige skjebnen forfulgte imidlertid denne ærverdige klokken - i 1859 sprakk den enda en gang. Omstøpningen av storklokken var klokkestøper Ole Olsens første store arbeide.

Samme år fikk Olsen på Nauen i oppdrag å støpe en ny klokke.

«Opphengningen av en så stor klokke var en komplisert affære, det ble til at klokkestøperen selv skulle lede dette arbeidet, mot et honorar på 100 daler.
Det var en stor dag for Ole Olsen, og han opptrådte i flosshatt.
Da alt var klart til å heise klokken opp i tårnet, oppsto det en kontrovers mellom klokkestøperen og brannfolkene som skulle hjelpe til. Dere har for dårlige heisegreier, mente Ole Olsen. Men det ville ikke
brannfolkene høre på.
Den som fikk rett var imidlertid klokkestøperen.
Klokken var bare så vidt kommet opp fra bakken da tauet brast, og 1600 kg bronse gikk i bakken så grunnen ristet. Men Ole Olsen hadde gjort godt arbeide.»

Klokken besto denne uventede prøven, og den har holdt senere også, og har nå tjent hovedstadens folk i 160 år.

(Bilde lånt fra Domkirkens stil og arkitektur - DigitaltMuseum)
(tekst lånt fra artikkel på Kirken.no)